AP-Høyrekamp. Gammelt og godt.

Valget i år har noe litt gammeldags og trivelig ved seg. Gammeldags fordi det igjen er de to kjempene i etterkrigstida som dominerer; Arbeiderpartiet og Høyre. De andre springer mellom og logrer eller bjeffer alt etter som.

SV er på vei ut i tåka. Aftenposten har gjort en sak, riktignok på særdeles tynt grunnlag, om hvorfor de tradisjonelle SV-velgerne nå har gått lei og finner seg andre partnere eller elskere. Partilederen er for arrogant, de får ikke til noen ting og har blitt for ensidig opptatt av skole, sies det.

Den andre ytterkanten, FrP, er jo langt større enn SV, men har tapt seg mye de siste året. Grunnen her er litt sammensatt, kan det se ut til. At de generelt framstår som mindre slagkraftige og troverdige som den vanlige mann og kvinnes talsmann er jo mulig siden de er blant de klart mest profesjonaliserte partiene for tida. Birkelandsaken i vårest avslørte også betydelige svakheter og konflikter høyt oppe i partiet. Så kom terrorangrepet i sommer som for det første tvang fram en slags pause i innvandings- og integreringsdebatten, noe som aldri passer et parti som FrP. Katastrofen framprovoserte også en del hendelser og ytringer blant partiet sine representanter som viste lite sjarmerende sider der i gården. Carl I. Hagen hadde man nok tenkt at skulle være et trumfess å slenge på bordet - han ventet nok det sjøl i alle fall. Vi ser hvordan det har gått. En som skyter seg i foten flere ganger på rad i løpet av noen få dager kan nok få en slags sympati, men de færreste vil tydeligvis ha en ordfører med sånne egenskaper.

Et element som gjør valgkampen småtrivelig er at de tidvis overhoppeta diskusjonene om innvanding og integrering har mer eller mindre forsvunnet, muligens som en følge av 22.7. Det er saklig sett synd siden temaet er vesentlig, men slik disse diskusjonene har vært de siste åra er det liten grunn til å savne selve debatten.

Så da er det de gamle og store igjen. AP ligger best an på meningsmålingene og Erna Solberg har iflg dagbladet.no vunnet valgkampen. Så vet vi det.

Kommuner uten valg

Liv Signe Navarsete har både truffet blink og mye annet rart i sin regjeringskarriære, i dag har hun hatt en ganske treffende politisk poengtering. Dessverre gjelder det ikke hennes eget parti, men konkurrenten FrP som i realiteten ikke synes lokalt styre kan være noe særlig smart.

Framskrittspartiet er et noe underlig sammensurium av liberalisme, ultrakonservatisme, sovjetliknende sosialisme og innslag av ideologier vi helst ikke vil nevne navn på. Det koker ned til en slags populistisk pannekakerøre som smaker godt innimellom, men egentlig ikke er stort å leve på i lengda.

Navarsete sin påpekning gjelder lokalt styre. FrP vil i realiteten at staten skal ordne alle ting og betale for de relativt få tingene som vi sjøl og kommunene skal ordne. En litt snodig sak er at de ved sist valg mente at vi var "vår egen lykke smed", nå har smeden mer og mer blitt erstatta med en statsdrevet fabrikk.

Et eksempel som SP-leder ikke nevner og som godt kunne vært poengtert mer er sykehuspolitikken. Her legger FrP til grunn to motstridende prinsipp: det skal være full innsatsstyrt finansiering av alle tjenester og full valgfrihet på den ene siden, og det skal ikke legges ned et eneste tjenestetilbud noe sted i landet på den andre siden. Pose her og sekk der. Går man for det første vil FrP-ministeren med helseansvar ikke ha noen mulighet for å opprettholde fødeavdelinger, eller sjukehus for den saks skyld, noe sted i landet. "Liksommarkedet" skal ordne det. Og liksommarkedet kommer til å sørge for at det breieste og muligens beste tilbudet vil være der befolkningsgrunnlaget er størst. Hvor vil du bo da? Kristiansund eller Trondheim?

Plan A, B og C

SV har lansert sin "plan B" for å få noen flere enn bare sentralstyret til å stemme på partiet sitt. Den går visstnok ut på å frakte Halvorsen m/ flere rundt i buss sånn at ho kan snakke med folk. Man kan lure på hva "plan A" var. Å sykle?

FrP har også enkelte utfordringer med å unngå et relativt sett elendig valg. Oppslag i dag gjør ikke saken bedre, der de blåser i avtalen med kollega Høyre i Oslo og lar Munch-museet fortsette å råtne - og VG gjør oss oppmerksomme på at også de veldig blåe egentlig synes skatter og avgifter er en ganske god ide, i hvert fall i Fredrikstad. Men Siv Jensen holder seg til plan C: Lat som ingenting så går det nok bra. Vi får se om landsmøtet innser det enkle og geniale i dette grepet.

Bistand i dass?

Ein høgståande representant for Leger uten grenser kjem med eit uvanleg krasst angrep på si eiga verksemd. Dr Unni Karanukara seier ifølge vg.no - som refererar til The Guardian - at vi blir bløffa av bistandsorganisasjonane. "Hjelpeorganisasjonene må behandle folk som voksne. Dette er en svindel, det er urealistiske forventninger som blir formidlet om at hvis du bidrar med 500 kroner så får folk mat å spise," seier han.

"Folk må forstå utfordringene medført å få hjelpen frem." skal han ha sagt og retter altså skytset mot alle som driv med innsamling til bistands- og naudhjelpsarbeid. Han har eit poeng.

Litt trist er det å registrere at alle VG har vore i kontakt med i det norske bistandsmiljøet blankt avvisar ideen om ei meir balansert framstilling av bistanden sine til tider vanvittige vanskelege utfordringar, både praktisk og etisk.

Problemet er nok at om ein skal freiste å framstille dette på ein redeleg nok måte vil det kanskje verke litt puslete? "Gje 50 kronar og det vil hjelpe ein familie i Somalia i ein månad. Kanskje." Smakar ikkje heilt godt.

Og det vidare problemet er at slike oppslag er vann på mølla til alle som leitar desperat etter grunnar til ikkje å støtte bistand, anten det er offentleg eller privat finansiert.

Ein er ofte opptatt av at slike organisasjonar ikkje må bruke for mykje på "administrasjon". Det er rimeleg og rett, men "administrasjon" vil ofte innebere kvalitetssikring, kontroll og robustheit i organisasjonane. Det er ikkje heilt gratis, men heller ikkje uviktig.

Det er all grunn til å drive bistand, men det føresett at det er veldreven, seriøs verksemd som toler å bli kika i korta. At vi som private gjevarar og statlege organ er konstruktivt kritiske til organisasjonane burde vere ganske sjølvsagt, elles er dette berre avlat vi betalar innimellom for å kjøpe oss nokre gram godt samvit.

At bistand faktisk kan funke prøvde Tomm Kristiansen å minne oss om for litt siden, men det krev ein hel del ting som bistandsytarane ikkje har full kontroll på. Bistand kan både i seg sjøl vere undertrykkande og hjelpe undertrykkarane som var der frå før.

-----
Dette var altså eit innlegg i denne bloggen sin serie med eit mål som for skrivaren sin del er sidemålsaktig. Det må i same stund innrømmast at dette ikkje akkurat var kommuevalsrelevant, men slikt skjer i ein politisk blogg for idiotar.

Rødgrønt rabalder og borgelig bråk

På riskplan er det trøbbel i begge ender av det politiske fjøset for tida. Styret i regjeringa var tydelig nok for alle før sommeren, det har bare forståelig nok kommet i skyggen etter 22. 7. På høyresida har knirkinga mellom Høyre og FrP variert, og spenningene internt hos de framskrittsvennlige kom ganske tydelig for en dag under Jensen sitt sjukefravær tidligere i år.

Nå blusser det opp for fullt både her og der. Ola Borten Moe sine lite diplomatiske kanonader mot miljøbevegelsen (nrk.no) roter det skikkelig til både i forholdet til disse organisasjonene, SV og deler av både eget parti og AP. Slitasjen kan bli vel stor, men det er jo usikkert om man bryr seg om sånne ting når en skal velge inn lokalpolitikere som skal bestemme over veistubber, sykehjemsplasser, skolegårder og buskvekster i parken.

I FrP snakkes det nå åpent om å kvitte seg med Siv Jensen ifølge vg.no. Ho har ikke noe annet valg enn å dysse det forsiktig ned, men med den etter måten katastrofale nedgangen på meningsmålingene er det for så vidt ikke rart at problemene tårner seg opp.

Årsaken er ikke helt enkel å få øye på, men det kan se ut til at en del velgere har reagert på de ytterliggående og taktløse utspillene til Carl I. Hagen og andre høyere tillitsvalgte i partiet. Litt merkelig er det kanskje at Høyre ikke ser ut til å ha overtatt så mange av disse velgerne, framgangen på VG sin måling er heller liten for disse. KrF derimot har vokst en del, så det er mulig at verdikonservative tidligere FrP-velgere har søkt seg dit. Noen kan fort ha havna i AP også, det er ingen uvanlig veksling i norsk politikk, til tross for at ledelsen i disse to partia prøver å framstå som helt uenige om nesten alt.

Lite tyder på at mange FrPere har søkt seg lengre til høyresida. Sjøl om det snakkes om at ytterliggående organisasjoner har vokst etter terrorangrepa har ikke "andre" på VG si måling hatt noe framgang, tvert imot. Disse "andre" er jo bl.a. Demokratene mfl, men også et parti som De grønne.

Juks på prøve. Et skolesyn fra kjemilaben.

I ei bok nylig publisert, "Kunnskapsbløffen" av Magnus Marsdal, blir det hevdet at Osloskolene i ganske stor utstrekning har manipulert resultatene av de nasjonale prøvene på ulike måter. Byråden fra Høyre, Torger Ødegaard, synes ikke noe om denne diskusjonen og virker ikke en gang innstilt på å sette seg noe særlig inn i  problemet. Påstandene blir forsterket av en fortelling i dagbladet.no om ei mor som opplevde at hennes datter ble nekta å gjennomføre prøven for 5. klasse.

Saken har jo flere sider, en ting er at nå er det tragikomisk at det er skolene som jukser på prøver - og ikke elevene. En annen ting er at det mer eller mindre konservative Høyre som til vanlig er opptatt av lov, orden og skikkelig oppførsel tar ganske lett på disse tingene.

Men den viktigste diskusjonen er kanskje ikke om påstandene er riktige eller gale. Det er om hva som egentlig foregår på skolene og hva som er skolen sin oppgave. Det er liten tvil om at kunnskap er viktig, men ikke minst er en grunnleggende oppgave for grunnutdanninga i et land som Norge at ungene skal lære seg ting som gjensidig respekt, demokrati og rett og slett folkeskikk.

Kunnskap er vanskelig å måle og egentlig kanskje umulig, det er et vesensforskjellig fenomen fra f.eks kjemiske og tekniske forhold. PH-verdi kan måles. Men å måle kunnskap blir omtrent som å måle en ting som "glede ", "bekymring" eller "irritasjon" - det lar seg for så vidt gjøre på liksom, men det er egentlig noe anna man driver med da. Og enda vanskeligere er det å vurdere de "umålbare" sidene ved skolen. Men dette er kanskje ikke så nøye?

Kristne bompenger?

Partiet De kristne ble i vårest dannet som en protest mot KrF sin prossess omkring den såkalte bekjennelsesparagrafen. Vårt land sin nettside vl.no kan melde at De kristne i Bømlo ligger an til å gjøre det etter måten bra i årets valg og at de tar stemmer først og fremst fra Fremskrittspartiet - og ikke fullt så mange fra KrF.

Det mest påfallende med saken er imidlertid De kristne sitt hovedbudskap i valgkampen. På spørsmål fra VL om Israelssaken er viktig for dem svarer initativtaker Terje Simonsen at "– Nei, dette er et lokalvalg. Den viktigste saken for oss er bompenger. Vi ønsker ikke en dyr passering i kommunen, men flere billige."

Bibelen er ei mangfoldig boksamling og har flere gode poeng. Det er imidlertid litt vanskelig å se for seg at essensen av dette skal kunne være billige bompasseringer i Bømlo kommune. Men skal man "restarte kristenretten" som de sier med referanse til Olav Tryggvason kan det være greit å begynne med noe som er overkommelig.

Skatte- og avgiftspolitikken i evangeliene er ikke et veldig fremtredende tema, men et utsagn - om enn litt dunkelt - er fra følgende fortelling i Matteus sitt 22. kapittel: (Fariseerne) «Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» Men Jesus merket ondskapen deres og sa: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve? Vis meg mynten som skatten betales med.» De rakte ham en denar, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» «Keiseren,» svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.» De ble forundret over dette svaret, og de forlot ham og gikk sin vei.

Så er det kanskje ikke så ille med bompenger? Men det komme vel an på hvem som er avbildet på kredittkortet.