AP-Høyrekamp. Gammelt og godt.

Valget i år har noe litt gammeldags og trivelig ved seg. Gammeldags fordi det igjen er de to kjempene i etterkrigstida som dominerer; Arbeiderpartiet og Høyre. De andre springer mellom og logrer eller bjeffer alt etter som.

SV er på vei ut i tåka. Aftenposten har gjort en sak, riktignok på særdeles tynt grunnlag, om hvorfor de tradisjonelle SV-velgerne nå har gått lei og finner seg andre partnere eller elskere. Partilederen er for arrogant, de får ikke til noen ting og har blitt for ensidig opptatt av skole, sies det.

Den andre ytterkanten, FrP, er jo langt større enn SV, men har tapt seg mye de siste året. Grunnen her er litt sammensatt, kan det se ut til. At de generelt framstår som mindre slagkraftige og troverdige som den vanlige mann og kvinnes talsmann er jo mulig siden de er blant de klart mest profesjonaliserte partiene for tida. Birkelandsaken i vårest avslørte også betydelige svakheter og konflikter høyt oppe i partiet. Så kom terrorangrepet i sommer som for det første tvang fram en slags pause i innvandings- og integreringsdebatten, noe som aldri passer et parti som FrP. Katastrofen framprovoserte også en del hendelser og ytringer blant partiet sine representanter som viste lite sjarmerende sider der i gården. Carl I. Hagen hadde man nok tenkt at skulle være et trumfess å slenge på bordet - han ventet nok det sjøl i alle fall. Vi ser hvordan det har gått. En som skyter seg i foten flere ganger på rad i løpet av noen få dager kan nok få en slags sympati, men de færreste vil tydeligvis ha en ordfører med sånne egenskaper.

Et element som gjør valgkampen småtrivelig er at de tidvis overhoppeta diskusjonene om innvanding og integrering har mer eller mindre forsvunnet, muligens som en følge av 22.7. Det er saklig sett synd siden temaet er vesentlig, men slik disse diskusjonene har vært de siste åra er det liten grunn til å savne selve debatten.

Så da er det de gamle og store igjen. AP ligger best an på meningsmålingene og Erna Solberg har iflg dagbladet.no vunnet valgkampen. Så vet vi det.

Kommuner uten valg

Liv Signe Navarsete har både truffet blink og mye annet rart i sin regjeringskarriære, i dag har hun hatt en ganske treffende politisk poengtering. Dessverre gjelder det ikke hennes eget parti, men konkurrenten FrP som i realiteten ikke synes lokalt styre kan være noe særlig smart.

Framskrittspartiet er et noe underlig sammensurium av liberalisme, ultrakonservatisme, sovjetliknende sosialisme og innslag av ideologier vi helst ikke vil nevne navn på. Det koker ned til en slags populistisk pannekakerøre som smaker godt innimellom, men egentlig ikke er stort å leve på i lengda.

Navarsete sin påpekning gjelder lokalt styre. FrP vil i realiteten at staten skal ordne alle ting og betale for de relativt få tingene som vi sjøl og kommunene skal ordne. En litt snodig sak er at de ved sist valg mente at vi var "vår egen lykke smed", nå har smeden mer og mer blitt erstatta med en statsdrevet fabrikk.

Et eksempel som SP-leder ikke nevner og som godt kunne vært poengtert mer er sykehuspolitikken. Her legger FrP til grunn to motstridende prinsipp: det skal være full innsatsstyrt finansiering av alle tjenester og full valgfrihet på den ene siden, og det skal ikke legges ned et eneste tjenestetilbud noe sted i landet på den andre siden. Pose her og sekk der. Går man for det første vil FrP-ministeren med helseansvar ikke ha noen mulighet for å opprettholde fødeavdelinger, eller sjukehus for den saks skyld, noe sted i landet. "Liksommarkedet" skal ordne det. Og liksommarkedet kommer til å sørge for at det breieste og muligens beste tilbudet vil være der befolkningsgrunnlaget er størst. Hvor vil du bo da? Kristiansund eller Trondheim?

Plan A, B og C

SV har lansert sin "plan B" for å få noen flere enn bare sentralstyret til å stemme på partiet sitt. Den går visstnok ut på å frakte Halvorsen m/ flere rundt i buss sånn at ho kan snakke med folk. Man kan lure på hva "plan A" var. Å sykle?

FrP har også enkelte utfordringer med å unngå et relativt sett elendig valg. Oppslag i dag gjør ikke saken bedre, der de blåser i avtalen med kollega Høyre i Oslo og lar Munch-museet fortsette å råtne - og VG gjør oss oppmerksomme på at også de veldig blåe egentlig synes skatter og avgifter er en ganske god ide, i hvert fall i Fredrikstad. Men Siv Jensen holder seg til plan C: Lat som ingenting så går det nok bra. Vi får se om landsmøtet innser det enkle og geniale i dette grepet.

Bistand i dass?

Ein høgståande representant for Leger uten grenser kjem med eit uvanleg krasst angrep på si eiga verksemd. Dr Unni Karanukara seier ifølge vg.no - som refererar til The Guardian - at vi blir bløffa av bistandsorganisasjonane. "Hjelpeorganisasjonene må behandle folk som voksne. Dette er en svindel, det er urealistiske forventninger som blir formidlet om at hvis du bidrar med 500 kroner så får folk mat å spise," seier han.

"Folk må forstå utfordringene medført å få hjelpen frem." skal han ha sagt og retter altså skytset mot alle som driv med innsamling til bistands- og naudhjelpsarbeid. Han har eit poeng.

Litt trist er det å registrere at alle VG har vore i kontakt med i det norske bistandsmiljøet blankt avvisar ideen om ei meir balansert framstilling av bistanden sine til tider vanvittige vanskelege utfordringar, både praktisk og etisk.

Problemet er nok at om ein skal freiste å framstille dette på ein redeleg nok måte vil det kanskje verke litt puslete? "Gje 50 kronar og det vil hjelpe ein familie i Somalia i ein månad. Kanskje." Smakar ikkje heilt godt.

Og det vidare problemet er at slike oppslag er vann på mølla til alle som leitar desperat etter grunnar til ikkje å støtte bistand, anten det er offentleg eller privat finansiert.

Ein er ofte opptatt av at slike organisasjonar ikkje må bruke for mykje på "administrasjon". Det er rimeleg og rett, men "administrasjon" vil ofte innebere kvalitetssikring, kontroll og robustheit i organisasjonane. Det er ikkje heilt gratis, men heller ikkje uviktig.

Det er all grunn til å drive bistand, men det føresett at det er veldreven, seriøs verksemd som toler å bli kika i korta. At vi som private gjevarar og statlege organ er konstruktivt kritiske til organisasjonane burde vere ganske sjølvsagt, elles er dette berre avlat vi betalar innimellom for å kjøpe oss nokre gram godt samvit.

At bistand faktisk kan funke prøvde Tomm Kristiansen å minne oss om for litt siden, men det krev ein hel del ting som bistandsytarane ikkje har full kontroll på. Bistand kan både i seg sjøl vere undertrykkande og hjelpe undertrykkarane som var der frå før.

-----
Dette var altså eit innlegg i denne bloggen sin serie med eit mål som for skrivaren sin del er sidemålsaktig. Det må i same stund innrømmast at dette ikkje akkurat var kommuevalsrelevant, men slikt skjer i ein politisk blogg for idiotar.