AP-Høyrekamp. Gammelt og godt.

Valget i år har noe litt gammeldags og trivelig ved seg. Gammeldags fordi det igjen er de to kjempene i etterkrigstida som dominerer; Arbeiderpartiet og Høyre. De andre springer mellom og logrer eller bjeffer alt etter som.

SV er på vei ut i tåka. Aftenposten har gjort en sak, riktignok på særdeles tynt grunnlag, om hvorfor de tradisjonelle SV-velgerne nå har gått lei og finner seg andre partnere eller elskere. Partilederen er for arrogant, de får ikke til noen ting og har blitt for ensidig opptatt av skole, sies det.

Den andre ytterkanten, FrP, er jo langt større enn SV, men har tapt seg mye de siste året. Grunnen her er litt sammensatt, kan det se ut til. At de generelt framstår som mindre slagkraftige og troverdige som den vanlige mann og kvinnes talsmann er jo mulig siden de er blant de klart mest profesjonaliserte partiene for tida. Birkelandsaken i vårest avslørte også betydelige svakheter og konflikter høyt oppe i partiet. Så kom terrorangrepet i sommer som for det første tvang fram en slags pause i innvandings- og integreringsdebatten, noe som aldri passer et parti som FrP. Katastrofen framprovoserte også en del hendelser og ytringer blant partiet sine representanter som viste lite sjarmerende sider der i gården. Carl I. Hagen hadde man nok tenkt at skulle være et trumfess å slenge på bordet - han ventet nok det sjøl i alle fall. Vi ser hvordan det har gått. En som skyter seg i foten flere ganger på rad i løpet av noen få dager kan nok få en slags sympati, men de færreste vil tydeligvis ha en ordfører med sånne egenskaper.

Et element som gjør valgkampen småtrivelig er at de tidvis overhoppeta diskusjonene om innvanding og integrering har mer eller mindre forsvunnet, muligens som en følge av 22.7. Det er saklig sett synd siden temaet er vesentlig, men slik disse diskusjonene har vært de siste åra er det liten grunn til å savne selve debatten.

Så da er det de gamle og store igjen. AP ligger best an på meningsmålingene og Erna Solberg har iflg dagbladet.no vunnet valgkampen. Så vet vi det.

Kommuner uten valg

Liv Signe Navarsete har både truffet blink og mye annet rart i sin regjeringskarriære, i dag har hun hatt en ganske treffende politisk poengtering. Dessverre gjelder det ikke hennes eget parti, men konkurrenten FrP som i realiteten ikke synes lokalt styre kan være noe særlig smart.

Framskrittspartiet er et noe underlig sammensurium av liberalisme, ultrakonservatisme, sovjetliknende sosialisme og innslag av ideologier vi helst ikke vil nevne navn på. Det koker ned til en slags populistisk pannekakerøre som smaker godt innimellom, men egentlig ikke er stort å leve på i lengda.

Navarsete sin påpekning gjelder lokalt styre. FrP vil i realiteten at staten skal ordne alle ting og betale for de relativt få tingene som vi sjøl og kommunene skal ordne. En litt snodig sak er at de ved sist valg mente at vi var "vår egen lykke smed", nå har smeden mer og mer blitt erstatta med en statsdrevet fabrikk.

Et eksempel som SP-leder ikke nevner og som godt kunne vært poengtert mer er sykehuspolitikken. Her legger FrP til grunn to motstridende prinsipp: det skal være full innsatsstyrt finansiering av alle tjenester og full valgfrihet på den ene siden, og det skal ikke legges ned et eneste tjenestetilbud noe sted i landet på den andre siden. Pose her og sekk der. Går man for det første vil FrP-ministeren med helseansvar ikke ha noen mulighet for å opprettholde fødeavdelinger, eller sjukehus for den saks skyld, noe sted i landet. "Liksommarkedet" skal ordne det. Og liksommarkedet kommer til å sørge for at det breieste og muligens beste tilbudet vil være der befolkningsgrunnlaget er størst. Hvor vil du bo da? Kristiansund eller Trondheim?

Plan A, B og C

SV har lansert sin "plan B" for å få noen flere enn bare sentralstyret til å stemme på partiet sitt. Den går visstnok ut på å frakte Halvorsen m/ flere rundt i buss sånn at ho kan snakke med folk. Man kan lure på hva "plan A" var. Å sykle?

FrP har også enkelte utfordringer med å unngå et relativt sett elendig valg. Oppslag i dag gjør ikke saken bedre, der de blåser i avtalen med kollega Høyre i Oslo og lar Munch-museet fortsette å råtne - og VG gjør oss oppmerksomme på at også de veldig blåe egentlig synes skatter og avgifter er en ganske god ide, i hvert fall i Fredrikstad. Men Siv Jensen holder seg til plan C: Lat som ingenting så går det nok bra. Vi får se om landsmøtet innser det enkle og geniale i dette grepet.

Bistand i dass?

Ein høgståande representant for Leger uten grenser kjem med eit uvanleg krasst angrep på si eiga verksemd. Dr Unni Karanukara seier ifølge vg.no - som refererar til The Guardian - at vi blir bløffa av bistandsorganisasjonane. "Hjelpeorganisasjonene må behandle folk som voksne. Dette er en svindel, det er urealistiske forventninger som blir formidlet om at hvis du bidrar med 500 kroner så får folk mat å spise," seier han.

"Folk må forstå utfordringene medført å få hjelpen frem." skal han ha sagt og retter altså skytset mot alle som driv med innsamling til bistands- og naudhjelpsarbeid. Han har eit poeng.

Litt trist er det å registrere at alle VG har vore i kontakt med i det norske bistandsmiljøet blankt avvisar ideen om ei meir balansert framstilling av bistanden sine til tider vanvittige vanskelege utfordringar, både praktisk og etisk.

Problemet er nok at om ein skal freiste å framstille dette på ein redeleg nok måte vil det kanskje verke litt puslete? "Gje 50 kronar og det vil hjelpe ein familie i Somalia i ein månad. Kanskje." Smakar ikkje heilt godt.

Og det vidare problemet er at slike oppslag er vann på mølla til alle som leitar desperat etter grunnar til ikkje å støtte bistand, anten det er offentleg eller privat finansiert.

Ein er ofte opptatt av at slike organisasjonar ikkje må bruke for mykje på "administrasjon". Det er rimeleg og rett, men "administrasjon" vil ofte innebere kvalitetssikring, kontroll og robustheit i organisasjonane. Det er ikkje heilt gratis, men heller ikkje uviktig.

Det er all grunn til å drive bistand, men det føresett at det er veldreven, seriøs verksemd som toler å bli kika i korta. At vi som private gjevarar og statlege organ er konstruktivt kritiske til organisasjonane burde vere ganske sjølvsagt, elles er dette berre avlat vi betalar innimellom for å kjøpe oss nokre gram godt samvit.

At bistand faktisk kan funke prøvde Tomm Kristiansen å minne oss om for litt siden, men det krev ein hel del ting som bistandsytarane ikkje har full kontroll på. Bistand kan både i seg sjøl vere undertrykkande og hjelpe undertrykkarane som var der frå før.

-----
Dette var altså eit innlegg i denne bloggen sin serie med eit mål som for skrivaren sin del er sidemålsaktig. Det må i same stund innrømmast at dette ikkje akkurat var kommuevalsrelevant, men slikt skjer i ein politisk blogg for idiotar.

Rødgrønt rabalder og borgelig bråk

På riskplan er det trøbbel i begge ender av det politiske fjøset for tida. Styret i regjeringa var tydelig nok for alle før sommeren, det har bare forståelig nok kommet i skyggen etter 22. 7. På høyresida har knirkinga mellom Høyre og FrP variert, og spenningene internt hos de framskrittsvennlige kom ganske tydelig for en dag under Jensen sitt sjukefravær tidligere i år.

Nå blusser det opp for fullt både her og der. Ola Borten Moe sine lite diplomatiske kanonader mot miljøbevegelsen (nrk.no) roter det skikkelig til både i forholdet til disse organisasjonene, SV og deler av både eget parti og AP. Slitasjen kan bli vel stor, men det er jo usikkert om man bryr seg om sånne ting når en skal velge inn lokalpolitikere som skal bestemme over veistubber, sykehjemsplasser, skolegårder og buskvekster i parken.

I FrP snakkes det nå åpent om å kvitte seg med Siv Jensen ifølge vg.no. Ho har ikke noe annet valg enn å dysse det forsiktig ned, men med den etter måten katastrofale nedgangen på meningsmålingene er det for så vidt ikke rart at problemene tårner seg opp.

Årsaken er ikke helt enkel å få øye på, men det kan se ut til at en del velgere har reagert på de ytterliggående og taktløse utspillene til Carl I. Hagen og andre høyere tillitsvalgte i partiet. Litt merkelig er det kanskje at Høyre ikke ser ut til å ha overtatt så mange av disse velgerne, framgangen på VG sin måling er heller liten for disse. KrF derimot har vokst en del, så det er mulig at verdikonservative tidligere FrP-velgere har søkt seg dit. Noen kan fort ha havna i AP også, det er ingen uvanlig veksling i norsk politikk, til tross for at ledelsen i disse to partia prøver å framstå som helt uenige om nesten alt.

Lite tyder på at mange FrPere har søkt seg lengre til høyresida. Sjøl om det snakkes om at ytterliggående organisasjoner har vokst etter terrorangrepa har ikke "andre" på VG si måling hatt noe framgang, tvert imot. Disse "andre" er jo bl.a. Demokratene mfl, men også et parti som De grønne.

Juks på prøve. Et skolesyn fra kjemilaben.

I ei bok nylig publisert, "Kunnskapsbløffen" av Magnus Marsdal, blir det hevdet at Osloskolene i ganske stor utstrekning har manipulert resultatene av de nasjonale prøvene på ulike måter. Byråden fra Høyre, Torger Ødegaard, synes ikke noe om denne diskusjonen og virker ikke en gang innstilt på å sette seg noe særlig inn i  problemet. Påstandene blir forsterket av en fortelling i dagbladet.no om ei mor som opplevde at hennes datter ble nekta å gjennomføre prøven for 5. klasse.

Saken har jo flere sider, en ting er at nå er det tragikomisk at det er skolene som jukser på prøver - og ikke elevene. En annen ting er at det mer eller mindre konservative Høyre som til vanlig er opptatt av lov, orden og skikkelig oppførsel tar ganske lett på disse tingene.

Men den viktigste diskusjonen er kanskje ikke om påstandene er riktige eller gale. Det er om hva som egentlig foregår på skolene og hva som er skolen sin oppgave. Det er liten tvil om at kunnskap er viktig, men ikke minst er en grunnleggende oppgave for grunnutdanninga i et land som Norge at ungene skal lære seg ting som gjensidig respekt, demokrati og rett og slett folkeskikk.

Kunnskap er vanskelig å måle og egentlig kanskje umulig, det er et vesensforskjellig fenomen fra f.eks kjemiske og tekniske forhold. PH-verdi kan måles. Men å måle kunnskap blir omtrent som å måle en ting som "glede ", "bekymring" eller "irritasjon" - det lar seg for så vidt gjøre på liksom, men det er egentlig noe anna man driver med da. Og enda vanskeligere er det å vurdere de "umålbare" sidene ved skolen. Men dette er kanskje ikke så nøye?

Kristne bompenger?

Partiet De kristne ble i vårest dannet som en protest mot KrF sin prossess omkring den såkalte bekjennelsesparagrafen. Vårt land sin nettside vl.no kan melde at De kristne i Bømlo ligger an til å gjøre det etter måten bra i årets valg og at de tar stemmer først og fremst fra Fremskrittspartiet - og ikke fullt så mange fra KrF.

Det mest påfallende med saken er imidlertid De kristne sitt hovedbudskap i valgkampen. På spørsmål fra VL om Israelssaken er viktig for dem svarer initativtaker Terje Simonsen at "– Nei, dette er et lokalvalg. Den viktigste saken for oss er bompenger. Vi ønsker ikke en dyr passering i kommunen, men flere billige."

Bibelen er ei mangfoldig boksamling og har flere gode poeng. Det er imidlertid litt vanskelig å se for seg at essensen av dette skal kunne være billige bompasseringer i Bømlo kommune. Men skal man "restarte kristenretten" som de sier med referanse til Olav Tryggvason kan det være greit å begynne med noe som er overkommelig.

Skatte- og avgiftspolitikken i evangeliene er ikke et veldig fremtredende tema, men et utsagn - om enn litt dunkelt - er fra følgende fortelling i Matteus sitt 22. kapittel: (Fariseerne) «Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» Men Jesus merket ondskapen deres og sa: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve? Vis meg mynten som skatten betales med.» De rakte ham en denar, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» «Keiseren,» svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.» De ble forundret over dette svaret, og de forlot ham og gikk sin vei.

Så er det kanskje ikke så ille med bompenger? Men det komme vel an på hvem som er avbildet på kredittkortet.

Den heilage ande som politisk rådgjevar

Det har kome fram at ein ordførarkandidat i Kristent samlingsparti, Magnar Tanem, har inntil ganske nyleg vore medlem i Norwegian defence league. Det sistnemnde var som kjend ein av 22. juli-terroristen sine favorittorganisasjonar.

Tanem seier til TV2 at han meldte seg ut av NDL to veker før terrorangrepet og at det skal ha vore Den heilage ande som oppmoda han til å forlate dette ikkje veldig trivelige laget, "en stund", som han seier. Kva tid Anden vil finne det høveleg å ta opp att kontakten kan jo bli interessant å sjå.

Men han burde kanskje ha konsultert Vårherre litt tidligare.

Det er litt for fristande å kommentere namna på desse ulike partia og organisasjonane... Kristent samlingsparti framstår ikkje som eigentleg veldig kristent eller samlande. Meir nasjonalistisk og splittande vil kanskje vere ei grei nemning? Og "Norwegian defence league"? Om desse er så opptatte av å forsvare Norge og norske verdiar hadde det kanskje vore ein ide å nytte eit norsk namn.

Fri presse pressa

De fleste som leser aviser, nettsider, ser på tv og sånt har en ide om at de som publiserer stoffet er ansvarlige for det, eller bør i alle fall vite om at det er sånn. Og en av ideene med et demokrati er kravet om pressefrihet som innebærer at det er redaksjonen, nærmere bestemt redaktøren som må ta dette ansvaret, mens eierne - ved styret - ikke skal rote seg inn i sånne avgjørelser.

I avisa Frolendingen er det også sånn, nesten i alle fall. Men da de hadde avdekka at en av kommunen sin ansatte brukte tida si på å legge ut høyreekstreme ytringer på nettet synes de at det fortjente oppmerksomhet. Saken ble godt forberedt, skrevet, trykka og - nesten publisert. Men noen i styret hadde sett over avisa før den ble sendt ut og slo alarm, hele opplaget ble makulert og redaktøren fikk ordre om å lage en ny versjon som kom ut en dag forsinka, forteller bl.a. nrk.no. Er kommunen representert i styret for Frolendingen? Ja.

Noen i Froland kommune kunne sikkert fått seg en ganske interresant jobb i Nord-Korea.

Pengebom og bompenger

I Ålebyen har de lenge lurt på om de ikke skal gjøre noe med veiene sine. En av grunnene til at det har stått stille er at ingen vil betale for festen, og spørsmålet om bompenger har en tendens til å bli mye bråk av, i dag ytra det seg i en radiodebatt i NRK M&R. Arbeiderpartiet har hele tiden stått for at man må akseptere bompenger for å få til utbygging, Høyre har etter hvert kommet fram til det samme og FrP har ikke kommet noe sted. Om de får bestemme vil det fortsatt bli verken vei eller penger.

De mørkeblå mener at staten skal betale for sånne ting. Bileirne betaler jo veiavgift og det får holde, sier man.

Men det gjør det altså ikke, veiavgifta her i landet holder knapt til å holde ved like de lange og mange veiene vi har. Så da vil ytre høyre bruke av sparepengene for å finansiere veiene i Ålesund. Andre steder i landet har FrP sine ordførere skjønt at ting koster penger og slukt bomkamelen, men ikke på Sunnmøre.

Det åpenbart merkelig med standpunktet er for så vidt ikke at man synes det er ubehagelig å betale for seg, det synes vel for så vidt alle. Men det rare er at FrP vil: 1) redusere veiavgiften 2) redusere skatter og avgifter generelt og 3) uten unntak avskaffe bompenger. Altså kjøpe uten penger.

Jo det skal jo betales, men fra Statens pensjonsfond. Denne velsigna feite melkekua som kan ta seg av alle regninger. Poenget med pensjonsfondet er bare det at man ikke skal løse alle dagens små og store problemer med det, men morgendagens virkelige problemer. De kommer nok.

Landet hadde vel neppe hatt noe sånt fond om man hadde fulgt en reint liberalistisk politikk, men det er en annen sak.

Helse mitt og ditt

KrF i Møre og Romsdal vil gjerne legge ned Helse Midt-Norge. Sjukehussituasjonen i Møre og Romsdal har gått helt i vranglås, og det kommer ingen klare signaler fra sentral hold, sier 1. kandidat Steinar Reiten til Sunnmørsposten.

Og sånne ting har mange sagt før han. Det er ikke så vanskelig å være enig, for så vidt, ettersom Møre og Romsdal har hatt særdeles mye uro omkring sjukehustilbudet, særlig Kristiansund og Molde har tidvis kokt over av fakkeltog og berettiget bekymring.

Men, det grunnleggende problemet er neppe regionsmodellen i seg sjøl, å ta bort dette nivået kan løse noen problemer, men vil skape en rekke nye. Det verste med dagens ordning er at statsråden kan se en annen vei når problemene hoper seg opp i sjukehusene og vise til regioner og helseforetak. Politikerne får et ansvar som blir så overordna at de nesten ikke kan ordne noen ting.

Denne modellen var det Arbeiderpartiet, Høyre og FrP som fikk gjennom i sin tid. KrF har derfor litt å slå i bordet med når de nå går inn for å fjerne den. Det pussige er at Høyre, og enda mer FrP har snakka med veldig store ord om alt som er galt med dette opplegget - som de sjøl altså innførte. Og ingen har noen særlig gode løsninger, egentlig.

For; vil det egentlig hjelpe å pøse enda mer penger inn i helsetjenesten? Nå er vi allerede ett av de land i verden som bruker desidert mest penger på sånne ting pr. innbygger. Og skal man tro prognosene - og delvis sånn som det er allerede - er mangelen på folk et mye større problem enn penger.

Et av samhandlingsreformen sitt hovedpoeng er å satse mer på forebygging. Og at den enkelte tar mer ansvar for egen helse. Det har også en haug med etiske og praktiske problemstillinger med seg, men det gidder vi ikke å ta opp her og nå. Med andre ord, helsepolitikk er ikke så enkelt og ære være til de som orker å ta ansvar... problemer er det og problemer blir det, samme hva man gjør.

Dyrelivet i Ålesund

Demokratane er eit parti vi ikkje høyrer så ofte om. Kanskje like greitt, vil sikkert nokre meine.

Leiaren i Demokratane i Ålesund, Kaspar Birkeland, har - visstnok grunna mangel av anna papir - funne fram ei to år gamal brosjyre og delt ut til folk i Sunnmørshovudstaden. Ho har bilete av ein død bjørn, ein død ulv og - eit slags teikneseriebilde av ein no avdød terrorist. Teksta er "Hvem er farligst?"

I nrk.no si sak er det eit bilde av Birkeland ved sidan av dei tre nemnte. Ikkje godt å seie kven som er farligast.

---
Om nokre skulle finne på å lese dette og falle i tankar om kvifor dette innlegget er skrive på Aasen sitt mål er det berre fordi skrivaren set pris på at vi har høve til å nytte både nydansk og nynorsk her i landet og difor driv med litt sidemål i lystelege lag. Samisk kan ein ikkje rekne med at vil dukke opp her, sopass respektløyse er ikkje underteikna i stand til å mobilisere for et godt språk.

Borgelig kommunisme

Jeg hadde vel ikke tenkt å skrive spesielt mye om FrP her, men Magnus Takvam har vel rett i de igjen har klart å dominere valgkampen så langt. Det har bare ikke gått helt deres vei likevel, kan det se ut til. Åpenbar splittelse og uro i partiet og blå-brune ytringer, lederen prøver å refse andre tillitsvalgte og kandidater som trekker seg i siste sekund, alt sånt skaper noe å skrive om for mediene - og bloggerne.

Men det har kommet enda et artig forslag fra stalinistfløyen i partiet; Aina Stenersen og Brage Baklien er ikke så glade i den frie mediepolitikken vi har i Norge og vil sjøl bestemme hva slags aviser og TV-stasjoner som skal finnes. Nå skal de få Fox News, eller noe liknende til landet. De er tydeligvis lei seg for at TV2 og VG i den siste tida ikke har skrevet handlingsprogrammet deres i hovedoppslagene, sånn som de gjorde i glansdagene. Edgar Kokkvold synes det er litt underlig at noen vil ha det til at Aftenposten og Dagens næringsliv blir oppfatta som "rød-grønne" og det er en forståelig undring. Han minner også om at Fox er kjent for særdeles uredelig journalistikk, kanskje det er sånt vi har for lite av?

At de kaller seg et borgelig parti er morsomt. Omtrent som at Øst-Tyskland titulerte seg med å være "demokratisk". Et borgelig parti som vil kontrollere hvordan folk snakker - når de er fire år. Et borgelig parti som ikke vil ha religionsfrihet. Et borgelig parti som er for privatskoler, men ikke privatskoler på bestemte livssynsmessig grunnlag. Et borgelig parti med fremstående tillitsvalgte som endatil sprer ytringer om at bestemte folk med religiøse tilhørigheter skal til tvungen psykiatrisk behandling. Joda, de drev med sånt i Sovjetunionen også og det fungerte - eh - bra? Og et borgelig parti som leker med tanken at ingen får gå med verken solbriller eller andre ting foran ansiktet, for det har Partiet bestemt. Et borgelig parti som vil bestemmet hvor folk skal bo, eller det vil si at de IKKE skal få bo i Norge i alle fall. Trenger de hjelp skal de få det der de er, det må bare for all del ikke koste penger.

Men, de får oppslutning og alle som vil prøve å forstå samfunnet må også prøve å forstå hvordan dette kan ha seg. En mulighet kan jo være at et av verdens rikeste land ikke klarer å bære rikdommen sin, at man har vunnet hele verden, men tapt sin sjel, som det står i skriften. Men det kan da umulig stemme.

Kommuneforskjeller. Ta fatt eller tafatt?

Det er best å bo i Bykle i Aust-Agder og helt på trynet i Vardø i Finnmark, skal man tro Dagbladet sin artikkel 16. august. Mulig det. De presenterer også en rekke rangeringer og kobler dette til hva slags parti ordførerne skriver seg fra, på dette grunnlaget rangerer de partia og finner bl.a. at Høyre er kjempegode på å få folk i jobb mens Arbeiderpartiet suger på arbeid.

Det kan jo hende at dette har noe for seg.  Synseprofessor Aarbrot mener at det er den nasjonale politikken som er mest avgjørende og han har for så vidt et poeng, men uansett: hvis lokalpolitikerne har som utgangspunkt at de like godt kan overlate kommunen til rådmannen og administrasjonen for øvrig er det fryktelig trist.

Politikerne, velgerne og kommunene kan ikke vente på at statsbudsjettet, tyngdeloven eller aksjekursene skal gå i deres favør. Vi trenger å velge inn folk som vil noe på vegne av kommunen og samfunnet ut fra de betingelsene som er til stede.

FrP sin Per Arne Olsen har med sin bakgrunn som ordfører tro på at det er bedre å prøve enn å gi opp. Han har rett i det, ta fatt.

Kommunevalg: hvor er viktigere enn hva

Det sies gjerne at i kommunevalgene blir man mer pragmatiske og mindre ideologiske enn i valg til Stortinget. Og det kan nok stemme, i Møre og Romsdal har Sunnmørslista erklært at de ikke lenge vil samarbeide med Høyre, Krf og FrP i fylkestinget. Begrunnelsen har tilsynelatende fint lite med politisk innhold å gjøre: "det er utsiktene til at det kan verte ein fylkesordførar frå Romsdal som er problemet." ifølge nrk.no. Så; hvor er viktig, hva betyr mindre. Hvordan SL vil stille seg til en kommunistisk fylkesordfører fra Ulstein (tilfeldig valgt eksempel, altså) kommer ikke fram i artikkelen, men det hadde jo vært interessant å høre svaret.

På den andre sida, politikk handler om fordeling av makt og at dette også har en geografisk dimensjon er det ingen tvil om. Hele det parlamentariske systemet vårt, Stortinget, bygger jo på fordeling basert på fylker. Sånn sett er dette et akseptert prinsipp i de fleste demokratiske land.

Innholdet i politikken må likevel være det mest vesentlige, ikke bare hjemstedadressen til kandidatene. Slike lokallister kan føre til at diskusjonene i fylkestinget i enda større grad vil handle om lokalisering og smålige drakamper.

Hagenpoeng på billigsalg?

Det interessante med Carl I. Hagen sine to utspill i åpningen av valgkampen er kanskje at de gjør ting enkelt. Hans egne poeng er: 1) rettstaten er en dyr og unødvendig ordning og at 2) nesten alle terrorister er muslimer. Utspillene er enkle fordi de er lette å forstå, i hvert for for de som er enige, og de er en velsignelse for alle som vil motarbeide Fremskrittspartiet. Både en rekke forsvarsadvokater og for så vidt alle som har fått med seg det man lærer på skolens mellomtrinn i strafferett får anledning til å bli sitert, Jonas Gahr Støre og Audun Lysbakken kan uten noe særlig intellektuell anstrengelse sable dette lett ned. Så da skulle alle være fornøyde.

Men det er noen offer, det mest opplagte er de pårørende etter terrorangrepet. Å krenke deres behov for en fullverdig rettslig gjennomgang må sies å være besyndelig for et parti som i mange sammenhenger har snakket i store bokstaver om kriminialitetsoffer sine rettigheter.

Alminnelige, fredelig muslimer er jo også utsatt for en mistenkeliggjøring som neppe bidrar til å fremme integrering. Og integrering er også noen FrP ofte mener å ha greie på.

Et annet offer er Siv Jensen - og for så vidt partiet hun leder. Desperat må hun nå prøve å bagatellisere sin gamle sjef. Hun må også føre en underforstått strid med en relativt stor delen av hennes egen organisasjon, de som undergraver autoriteten hennes. Disse har kommet ut offentlig med forholdsvis ekstreme uttalelser den siste uka som mer enn antyder at den sittende regjeringa har et delansvar for terrorhandlingene 22. juli, noe Jensen fortvilt må avvise. Partiet blir splitta, lederen svekka og sånt er ingen god start på en valgkamp.

Det andre offeret er den politiske debatten. Men den er det kanskje ikke så mange som bryr seg om - det er jo valg snart og snirklete tankerekker betyr da ikke all verden.