I ei bok nylig publisert, "Kunnskapsbløffen" av Magnus Marsdal, blir det hevdet at Osloskolene i ganske stor utstrekning har manipulert resultatene av de nasjonale prøvene på ulike måter. Byråden fra Høyre, Torger Ødegaard, synes ikke noe om denne diskusjonen og virker ikke en gang innstilt på å sette seg noe særlig inn i problemet. Påstandene blir forsterket av en fortelling i dagbladet.no om ei mor som opplevde at hennes datter ble nekta å gjennomføre prøven for 5. klasse.
Saken har jo flere sider, en ting er at nå er det tragikomisk at det er skolene som jukser på prøver - og ikke elevene. En annen ting er at det mer eller mindre konservative Høyre som til vanlig er opptatt av lov, orden og skikkelig oppførsel tar ganske lett på disse tingene.
Men den viktigste diskusjonen er kanskje ikke om påstandene er riktige eller gale. Det er om hva som egentlig foregår på skolene og hva som er skolen sin oppgave. Det er liten tvil om at kunnskap er viktig, men ikke minst er en grunnleggende oppgave for grunnutdanninga i et land som Norge at ungene skal lære seg ting som gjensidig respekt, demokrati og rett og slett folkeskikk.
Kunnskap er vanskelig å måle og egentlig kanskje umulig, det er et vesensforskjellig fenomen fra f.eks kjemiske og tekniske forhold. PH-verdi kan måles. Men å måle kunnskap blir omtrent som å måle en ting som "glede ", "bekymring" eller "irritasjon" - det lar seg for så vidt gjøre på liksom, men det er egentlig noe anna man driver med da. Og enda vanskeligere er det å vurdere de "umålbare" sidene ved skolen. Men dette er kanskje ikke så nøye?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar